For enkelhets skyld regner vi med at alle flater (vegger, himling/tak og golv) har samme varmeledningsevne (U-verdi), og ser bort fra tettheten i konstruksjonene.  Vi kan anta at et hus har større varmetap jo mer kontakt det har med omgivelsene, så vi vil se om ulike former leder til ulike grader av varmetap, og det gjør de. Det dårligste huset er et langstrakt enetasjes hus, og det beste er kvadratisk i grunnflate og har to etasjer.

Jo mer kompakt huset er, jo mindre ytre flater har det i forhold til volumet, som igjen er en funksjon av boarealet.  Huset i eksempel 1 har omtrent 25% større varmetap enn det i eksempel 3..  Teknisk sett er det også lettere å få et slikt hus tett, enn et enetasjes langstrakt hus.

Volumet er 250 m³.  Hva med enda mer kompakte former?

En kube (terning) med samme volum, ville hatt sider som var 6,3 m og overflate på 238 m², altså 79,3 % av det ytre arealet av huset i Eksempel 1.

Ei kule, som er det teoretisk mest kompakte legemet som kan tenkes, med lavest forhold mellom flate og volum, ville hatt diameter på 7,8 m og overflate på 192 m², altså bare 64 % av det ytre arealet av huset i Eksempel 1.  Men slike hus bygges ikke (enda).

Uansett viser eksemplene at det svarer seg å bygge i høyden mer enn hva som er typisk i villastrøk i dag.  Og i tillegg til å spare energi, får man også mer grøntareal rundt bebyggelsen.